Munch - Tegneren

av Magne Bruteig, konservator

Tegningen er selve grunnmuren i Edvard Munchs kunst. Han tegnet uavlatelig og nesten hvor som helst; på reise, på kafé, på varieté, ute, hjemme og - selvsagt - i atelieret. Han tegnet alt mulig; dyr, natur, arkitektur, men først og fremst mennesker. Familie og venner, barn og arbeidere, borgere og bohemer, havfruer og madonnaer.

Edvard Munch slapp få mennesker innpå livet. Etter at han flyttet til Ekely i 1916 var selv venner og slektninger sjeldne gjester i hans hus. Likevel har ettertiden fått muligheten til å bli bedre kjent med ham enn svært mange andre navn i kunsthistorien. I hans testamentariske gave til Oslo finner vi - foruten malerier og grafikk, brev og notater - ca 4500 tegninger. Tegningene utfyller på en vesentlig måte det bildet vi har av kunstneren Munch. Dels finner vi her selvstendige kunstverk som er helt på høyden med det beste i hans kunst for øvrig, dels får vi muligheten til å kikke kunstneren i kortene, så å si ta del i selve skapelsesprosessen. Det er fascinerende å se hvordan den opprinnelige impulsen til en billedidé første gang manifesterer seg, utvikles, påvirkes av andre ideer, for til slutt å peke klart frem mot det en kjenner som det “ferdige” resultatet. Eller - og det kan være like interessant - prosessen kan stoppe opp, kjøre seg fast, ende i en blindgate.

Disse spennende gløttene inn i kunstnerens verksted som tegningene gir er i og for seg ikke noe unikt for Munch. Mange store kunstnere har etterlatt seg interessante tegninger, som utvider vår forståelse av deres kunst. Men ofte har de bare tatt vare på de beste, og kastet de mindre vellykte. Munch tok vare på alt - fra de enkleste kruseduller til de mest gjennomarbeidede tegninger. Og en tanke hadde han nok med å overlate alt til ettertiden; til sin venn Gierløff sa han:

Riktig interessant vil det først bli … når det alt sammen kan sees i sammenheng. Og i sammenligning - alle studiene og alle skissene med de mer ferdige ting, på alle trinn.

Det ligger spontanitet i tegningens natur; man eksperimenterer og prøver seg frem. Allerede i de tidlige skildringene av familiemedlemmene ser vi hvordan Munch har utforsket forskjellige muligheter med hensyn til stil, teknikk og komposisjon. Denne nysgjerrigheten, dette ønsket om å prøve ut og tilegne seg de virkemidlene som står til disposisjon, beholdt han gjennom hele sitt kunstneriske livsløp. Om de sene tegningene hans kanskje ikke er preget av direkte tekniske eksperimenter, viser de med all mulig tydelighet at han utviklet sin formsans helt til det siste.

Uensartet som de er; én ting har de fleste av Munchs tegninger felles; de er uformelle, impulsive, uanstrengte. I tegningene kunne han fullt ut være seg selv. De fleste var ikke ment å skulle presenteres for et kresent publikum, han trengte ikke å prestere noe. Nå var det jo Munchs styrke at han greide å beholde det impulsive, “uferdige” også i sine malerier, en styrke som riktignok ble oppfattet som en stor mangel av hans samtid. Selv i dag kan man la seg lure til å tro at Munch var geniet som i øyeblikkets inspirasjonsrus gjøv løs på lerretet og gjorde bildet ferdig der og da. Tegningene viser med all tydelighet at slik var det ikke.

I denne utstillingen forsøker vi å gi en bred presentasjon av tegneren Munch – fra de tidlige tegningene av familiemedlemmene, via tegnede utgaver av de kjente motivene, som Skrik, Angst, Kyss, Madonna, Døden i sykeværelset, til den sene Munch, som bl.a. briljerer med akttegninger og går seg selv nådeløst innpå livet i selvportrettene.

Det er noe spesielt med tegninger. Hvorfor banker det kunstinteresserte hjertet ofte litt ekstra raskt ved synet av dem? Først og fremst, kanskje, fordi vi alle har erfaring med det å tegne. Oljetuber og trykksverte er forbeholdt kunstnerne, blyanter og fargestifter har vi alle et personlig forhold til. En raskt skissert tegning har dessuten en egen appell til fantasien; vi må fylle ut mer selv, bli medskapende på en annen måte enn overfor detaljert utpenslede malerier. Og fordi vi selv på nytt og på nytt  må fullføre bildet for vårt indre øye, oppleves det forskjellig fra gang til gang, alt etter sinnsstemning.

Munchs verdensry hviler på hans malerier og hans grafiske verk. Men det er den samme kunstneren vi ser i arbeid i tegningene, der han med andre redskaper gir form til de samme motiver, liv til de samme ideer. Munch-museets store samling av tegninger er uten tvil en skattkiste, om enn en nokså hemmelig skattkiste for de fleste Munch-elskere. Med denne utstillingen åpner vi lokket og gir publikum en anledning til å se iallfall litt av det rike innholdet. Når man forlater utstillingen er kunsten, som alltid, fortsatt en gåte:

Hvad er kunst?
Kunsten voxer op af glæde og sorg. Men mest af sorg.
Det voxer op af menneskets liv.

Edvard Munch