I sine litterære dagbøker beskriver Munch i detalj sitt kjærlighetsforhold til "fru Heiberg", egentlig Millie Thaulow (født Ihlen), datter av en admiral og gift med kaptein i marinens sanitet, Carl Thaulow, maleren Fritz Thaulows bror. Seg selv omtaler han i sine nedtegnelser som "Brandt" og til tider "Nansen". Han er nettopp kommet hjem fra et tre ukers opphold i Paris 1885 og tar båten ned for å tilbringe sommeren sammen med sin familie i Borre. Han legger merke til "fru Heiberg" idet hun tar farvel med sin mann, "Kapteinen", og erindrer pikante historier han har hørt om henne. Ved Drøbak kjøper hun moreller, byr ham og de kommer i snakk. Det viser seg at begge skal tilbringe sommeren i Borre ikke langt fra hverandre.

En dag han spaserer på veien passerer hun i karjol med favnen full av gule blomster. Hun stanser vognen og med en frisk latter byr hun ham en blomst i hver hånd. Etterhvert martres han av å være besatt av denne kvinnen og han mister all konsentrasjon, blir nervøs og rastløs. Det utvikler seg til et kjærlighetsforhold som fortsetter om høsten i Kristiania, men ved juletider er alt forbi. Han vandrer om i gatene i Kristiania og synes stadig å se "fru Heiberg", undrer seg over om hun fortsatt elsker ham, og veksler mellom å kjenne seg såret og å ergre seg over at han bestandig tenker på henne. Skiftningene mellom skyld og bebreidelse leder til frustrasjon, svimmelhet og angstfornemmelser. Forholdet merker ham for år fremover, og erindringsbildene av disse smertelige situasjonene blir basis for en rekke av bildene som samlet skulle utgjøre hans hovedverk.

Da han fem år senere i St. Cloud får høre at hun har reist til Wien med en sanger for å bli "Chansonetsanger", glir bilder forbi, "lidt udviskede som lysbilledene fra et laterna magica". Han tenker seg henne "som sangerinde - gjennem den tykke tobaksrøg og alle flosshattene - Med alle bevægelsene som jeg kjendte så godt - som når hun trak skuldrene frem og brystet frem - Hun smilte over den ene skulderen med sit vellystige smil - mysende med øinene ned til herrerne - vuggende sig i hofterne -", og han konstaterer:

Hvilket dypt mærke hun har gravet ind i min hjerne - at intet andet billede kan trænge det aldeles væk -
...
Var det fordi hun tog mit første kys at hun tog duften af livet fra mig -
Var det at hun løi - bedrog - at hun en dag pludselig tog skjællene fra
mit øie så jeg så medusahovedet - så livet som en stor rædsel -
At alt det som før havde rosenskjær - nu så tomt og gråt ut

Kjærlighetsbildene i Munchs Livsfrise har sin parallell til de litterære tekster som beskriver dette hans første kjærlighetsforhold. Deri ligger dets dypeste hemmelighet. Kjernen i budskapet er fremkallingen i erindringen og gjennomlidelsen av hendelsene fra dette korte forholdet. Hans egen første virkelige kjærlighetsopplevelse skildres billedmessig nådeløst ærlig, og han skaper derved almengyldige uttrykk for menneskelige følelser.

Da Munch for alvor bevisst omskaper hendelsene åtte år etter at de fant sted, til bilder som ble hans livsverk, har han selvfølgelig skaffet seg et spekter av nye erfaringer, erfaringer som imidlertid i siste instans synes å bekrefte for ham den skjebnesvangre betydningen av møtet med den første kvinnen i hans liv.

Les introduksjonstekstene til ANGST og DØD.