Noen av Munchs egne detaljerte beskrivelser av hvordan han selv kunne gripes av en lammende angst, finner vi i hans litterære utkast som går tilbake på rastløse vandringer på Karl Johan i Kristiania mens han søker etter "fru Heiberg". Skildringene går ofte direkte over i angstfylte barndomsminner om den sykelige og døende moren. Denne intime sammenheng mellom kjærlighet og angst understrekes også av at Munch tidlig på 1890-tallet lot avslutte serien bilder han kalte Kjærligheten med angstmotivet par excellence, nemlig Skrik. Det var først på utstillingen av Livsfrisen på Secessionen i Berlin i 1902 at angst- og dødsmotivene utgjorde en egen gruppe i Livsfrisen. Sent i livet lekte Munch med tanker om å la Livsfrisen utspille seg i to store rom; det første med kjærlighetsmotiver, det andre med dødsmotiver hvis inngangsport skulle være omkranset av angstmotiver; den universelle Angsten blir således konsipert som en overgang.

I en viss forstand ligger angsten som en undertone i alle Munchs klassiske arbeider, noe også samtiden bemerket. Eduard Gérard skrev blant annet en omtale av Munchs bilder på Indépendanten i Paris 1897, som Munch lot oversette til norsk og trykke i katalogen til en utstilling hos Blomqvist i Kristiania samme år og igjen i 1819 i heftet Livs-frisen, der det blant annet heter:

Den Lidelse, der skjælver som i Feber gjennom hans Værker, bringer Bud om den store Medfølelse han selv nærer for Livets Smerte. Et av hans Billeder kaldes "Angst". Men denne særlige Betegnelse var virkelig ikke nødvendig, den paatvang sig ikke bare ved dette enkelte Billede. Thi Angsten findes overalt hos ham, i alt hvad er kommet fra hans haand, Angsten for hvad vi har ivente, den universelle Angstfølelse, som aldrig har været stærkere og mere levende her i Verden end i nærværende Øjeblik. Denne Angst er det vi finder i Munchs Billeder, i de usikre Øjne, som spørger, som spilles op mod os i Paavente af Svar.

Den eksistensielle angsten, kanskje farget av hans protestantiske, pietistiske bakgrunn, preger Munch som bildende kunstner. Det er i perspektiv av en nordisk eksistensiell tradisjon, med dikter-filosofen Søren Kierkegaard som den mest fremtredende, at vi enklest ser det egenartede ved Munchs kunstsyn, som vi blant annet finner uttrykt i et notat allerede fra 1888-1889, altså lenge før de typiske angstmotivene blir malt. Notatet innebærer ideer som til en viss grad forklarer hvordan Munch abstraherer det visuelle utgangspunktet til et subjektivt uttrykk som den tradisjonelle kunst knapt ante, enn si aksepterte; et kunstnerisk program i tråd med Kierkegaards religiøse og eksistensielle meddelelsesproblematikk:

Idet hele taget kunsten kommer med et menneskes trang
til at medele sig til et andet -
Alle midler er lige gode -

I maleriet som i literaturen forvegsler man ofte midlet med målet - Naturen er midlet ikke målet - Hvis man kan opnå noget ved at forandre naturen - må man gjøre det - I en stærk sindstemning vil et landskab gjøre en vis virkning på en - ved at fremstille dette landskab vil man komme i et billede af ens egen stemning - det er denne stemning der er hovedsagen - Naturen er blot midlet - Hvorvidt billedet da ligner naturen har intet at si - At forklare et billede er umuligt - Det er netop fordi man ikke kan forklare det på anden måte at det er malt - Man kan blot gi et lidet fingerpeg i hvilken retning man har tænkt sig
Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvungen sig frem ved menneskets
trang til at åbne sit hjerte
Al kunst literatur som musik må være frembragt med ens hjerteblod.
Kunsten er ens hjerteblod.

Les introduksjonstekstene til KJÆRLIGHET og DØD.