Fin de Siècle betyr århundreslutt og brukes ofte som en betegnelse på visse strømninger i europeisk kunst- og kulturliv på 1890-tallet. Typiske trekk er dekadanse, livstretthet og pessimisme. Man forkastet nedarvede verdier og sosiale normer, men mangelen på gangbare alternativer førte for mange til identitetskrise, en følelse av kaos. Mange forfattere skrev om selvmord, mange kulturpersonligheter begikk selvmord, og Kristiania-bohemens 10. bud lød 'du skal ta dit eget liv'. På seksualmoralens område ble den borgerlige dobbeltmoralen forkastet, men synet på kvinnen var i høyeste grad problematisk for mange mannlige kunstnere. Fra å være fraskrevet seksuelle følelser overhodet ble kvinnen nå en femme fatale, et driftsvesen, en trussel mot mannens intellekt og skapende evne. Som denne utstillingen viser gir Munchs 90-tallskunst et særdeles godt bilde av denne forvirrede, tvetydige holdningen til det annet kjønn, med fremstillinger av kvinnen som Salome, som vampyr, harpy og havfrue. Samtidig utleverer han også mannens seksuelle begjær etter kvinnen, og han skaper vare, poetiske skildringer av møtet mellom mann og kvinne.
Nietzsche hevdet at Gud var død, og i dette religiøse vakum florerte en rekke nyreligiøse, okkulte og 'vitenskapelige' alternativer - ikke ulikt situasjonen i vårt fin de siècle. I forholdet til liv og død bygget Munch opp teorien om krystallisasjon og stoffveksling, en variant av 'livets sirkel', der døden gir næring til nytt liv, men der også ånden overlever i nye former. Denne problemstillingen blir utgangspunkt for en rekke interessante bilder.
I tillegg til de nevnte temaer byr Munch-museets Fin de siècle-utstilling også på bl.a. skildringer av kabaret- og kaféliv, og en rekke portretter av samtidige kunstnere. Utstillingen omfatter såvel malerier som grafikk og tegninger. Den store vekten på nettopp tegninger gjør at vi i flere tilfeller kan følge kunstnerens arbeid med motivet, fra de første skisser til det ferdige resultat.
|
