|
Svend Wiig Hansens tilnærming til kunsten faller på mange måter sammen med Munchs. Wiig Hansen er ekspresjonist og maler så å si sin personlighet inn i bildene. Han viser oss det indre mennesket. Foruten Edvard Munch er Wiig Hansen kunstnerisk beslektet med malere som Goya, Michelangelo og Francis Bacon. Som dem arbeider Wiig Hansen innholdsmessig og formelt med det ekstreme og setter fokus på livets fundamentale spørsmål. Wiig Hansen kombinerer Cobra-bevegelsens fabulerende ekspresjonisme med et konsekvent figurativt billedspråk. Hans motivverden kretser alltid omkring mennesket, i grenselandet mellom liv og død, mellom fortapelse og frelse. "Jeg går mot paradiset", sa han da han i 1989 malte 18 selvportrætter, "men slangen er der stadig". 18 selvportrætter er et av Wiig Hansens sene arbeider, der han har lagt mye av den tungsindige og dystre stemningen fra de tidlige verkene bak seg. Men fremstillingene av menneskeansiktet er like krasse og hudløse som før. Et motiv som gjentas flere ganger mister ofte noe av sin styrke. Her skjer det motsatte: De 18 kraftfulle selvportrettene nistirrer på oss og låser oss fast, vi vikles inn i et nettverk av stemninger typisk for selvportrettet, der kunstneren er overlatt til seg selv, sin egen tvil og angst. |
|
