|
I sine skrifter knytter Munch Skrik (1893) til en konkret hendelse - en spasertur med noen venner i Ekebergåsen ved solnedgang. Den subjektive opplevelsen av "skriket i naturen" maler Munch som uttrykk for en almenmenneskelig angst med utspring i eksistensiell usikkerhet. Mennesket er på vei mot et nytt og skremmende århundre, forlatt av Gud, som Nietzsche i 1872 hadde erklært for død. På grunn av sin gjennomgripende uttrykkskraft er bildet blitt et av kunsthistoriens ikoner. Tidens universelle og individets personlige angst kulminerer i bildet. Men Skrik hever seg også over sin tid fordi det sier noe alment om livets vilkår og det å være menneske. I Skrik blir menneskets desperasjon og angst understreket av bakgrunnens krasse farger og urolige linjeføring. De karakteristiske slyngende malerstrøkene Munch innfører i 1890-årene er beslektet med symbolismens og jugendstilens ornamentale maleri. Men mot deres nøye kalkulerte dekorative virkning setter Munch en spontan og upolert penselføring, der strøkene blir et direkte fysisk uttrykk for kunstnerens indre uro. Dette vitale grepet en viktig del av Munchs iscenesettelse av seg selv som det utstøtte, sjelesyke geni. |
|
