|
Andy Warhol og Erró hører til de kunstnere som siterer Munchs Skrik svært direkte. Warhols poputgave av Skrik fra 1983 er en del av en gruppe silketrykk, hvor han gjengir flere av Munchs hovedverk, bl.a. Madonna og Brosjen/Eva Mudocci og Selvportrett med knokkelarm. Blant disse har Skrik en særstatus, fordi det står som ikonet for den moderne erfaring av å være alene i mengden. Motivet kan også ses i forlengelse av en rekke av Warhols øvrige motiver, som også er sentrert omkring død, for eksempel hans Marilyns og Death and Disaster-serie. Som med andre av kunsthistoriens hovedverker, bl.a. Leonardo da Vinci's Mona Lisa, utnytter Warhol Skriks ikonstatus. Ved å gjenbruke verket peker han nettopp på dets ikonverdi. Men samtidig devaluerer han verkets originalitet, fordi silketrykkets serielle produksjonsform, i motsetning til maleriet, kan fortsette i det uendelige. I tråd med det masse- og forbrukssamfunn som popkunsten mimer, setter han kunsten som konsumvare under debatt. Errós variasjoner av Skrik hører også til popgenren. Men i motsetning til Warhols kjølige overflateestetikk gir Erró sine gjengivelser en kritisk og satirisk dreining. I Ding Dong (1979) tilfører han Munchs verk en tegneserieaktig estetikk. Skriket i Skrik blir her helt konkret målt mot bråket fra en flokk skolegårdsunger, mens i Det Andre Skriket (1967) må skriket overdøve en tilsynelatende infernalsk larm fra et fly, som blir en referanse til okkupasjonen av Norge og mer generelt til 2. verdenskrigs redsler. |
|
