|
Et karakteristisk trekk hos Joseph Beuys er identifikasjonen med alt fra mytologiske figurer og historiske personer til forfattere og billedkunstnere. En av dem er Edvard Munch. Beuys fattet interesse for Munch mot slutten av 40-tallet, i en periode da han gjennomlevde en eksistensiell krise, delvis forårsaket av bruddet med sin ungdomskjæreste. I en lang rekke tegninger fra denne perioden utforsker Beuys kvinnen, kjærligheten og døden, for eksempel i Elskende Par (1948-49), Livsaften (1952) og Døden og piken (1957). Vi kjenner igjen Munchs tvetydige forhold til kvinnen i flere av disse, der kvinnen blir skildret som en blanding av noe fascinerende og skremmende - som en bærer av erotikk og død på samme tid. De fleste av Beuys' tegninger er variasjoner over ett tema: Kvinnen. Hun blir skildret som pike, mor, heks, gudinne, jomfru, amasone osv. Felles for dem alle er Beuys' identifikasjon med kvinnens krefter, som en motsetning til mannens og intellektets krystalliske hardhet. Tegningen Uten tittel (Bluse) (u.å.) er en direkte henvisning til Munchs Pubertet. De korslagte armene danner samme trekantkomposisjon som i Munchs maleri. Men mens den unge piken hos Munch utstråler usikkerhet, kanskje angst, overfor sin våknende seksualitet, er kvinnetypen "jomfruen" hos Beuys en henvisning til et fruktbarhetspotensiale. For ham blir kvinnekroppen en konkretisering av og et symbol på et særlig aspekt i skapelsesprosessen: Kvinnen er et vesen som er produktivt på flere plan enn mannen. |
|
