|
Menneskets mest basale ytring, skriket, får ny form hos Francis Bacon og kunstnerduoen Gilbert & George. Deres verker tar utgangspunkt i såvel private erfaringer som i mer generelle problemstillinger, som for eksempel kjønnsidentitet og eksistensiell angst. Felles for deres behandlinger av motivet er at de ikke er direkte bearbeidelser av Munchs maleri Skrik. Den skrikende munnen i mange av Bacons malerier er basert på en scene fra Sergei Eisensteins film Panserkrysseren Potemkin (1925). Scenen der en sykepleierske skriker etter å ha blitt skutt i øyet, er for Bacon et bilde på menneskets ultimate tap av kontroll. Som i Munchs verk gir skriket i Bacons Portrettstudie (1952) gjenlyd i omgivelsene. Men fortvilelsen og desperasjonen hos Munch er avløst av en annerledes, mer dyrisk brutalitet hos Bacon. Mennesket blir ikke oppløst av og i omgivelsene, som hos Munch. Det blir redusert til sårbart kjøtt. Gilbert & George forholder seg tvetydig til skriket som menneskelig ytring. Ved selv å opptre i verkene, presenterer de maleriet som en lek med holdninger, snarere enn en formidling av personlige erfaringer. Det store ansiktet i bakgrunnen på Cry former munnen lakonisk - uten verken angst eller aggresjon - til en stum O, mens den lille figuren mimer bevegelsen. Samtidig gjør kunstnernes medvirkning bildene til selvportretter. Betrakteren får adgang til et privat univers, men samtidig handler selvportrettet i bunn og grunn om den portrettertes eget blikk på seg selv. Det handler om erkjennelse. Og kanskje er det i dette betrakteren kan speile seg. |
|
