|
Dette motivet stammer fra middelalderen, men er blitt gjentatt og utviklet opp gjennom kunsthistorien. Den sterke fokuseringen på det erotiske som vi ser i Munchs radering Piken og døden har en forløper i bl.a. Albrecht Dürers fremstilling av døden, i skjelettets skikkelse, som en blanding av forfører og voldtektsmann. Hos Munch er imidlertid rollene byttet om; det er kvinnen som forfører, og mannen som lar seg fange i hennes snare mister sin integritet og sin skaperkraft - han dør, om ikke fysisk, så i overført betydning. Dette speiler kanskje mannens skepsis mot den seksuelt og sosialt frigjorte kvinnen - femme fatale i forskjellige forkledninger var et yndet motiv i både litteratur og billedkunst i denne brytningstiden - men først og fremst speiler det Munchs egen redsel for at et altoppslukende forhold til en kvinne skulle stå i veien for hans kunstnerkall. Koblingen kjærlighet - død var ytterst reell for Munch, som for mange kunstnere på denne tiden. Kvinnen var et vesen som i kraft av sin syklus ble forbundet med liv og død, og som derfor konfronterte mannen med hans egen forgjengelighet. Ana Mendieta og Marina Abramovic setter motivet inn i en nåtidig, feministisk ramme. Ved å sette sine egne kropper i pikens sted påtar de seg den kvinnerollen som var så skremmende og ny på Munchs tid. I et ritualisert forløp lærer livet og døden hverandre å kjenne, og kvinnen bekrefter sitt kjønns sykliske kraft. Samtidig gjentar de to kunstnerne Munchs analyse av seg selv og sitt forhold til omverdenen. Hans rolle som outsider i datidens borgerlige samfunn blir en parallell til den kvinnelige kunstners vilkår i et mannsdominert samfunn. På et mer generelt plan handler disse to kunstnernes verk om konfrontasjonen med det absolutt fremmede, med døden. Her tar de opp tråden fra Munchs verk Dødsdans, der han fremstiller seg selv i tett omfavnelse med et skjelett. |
|
