Etter Edvard Munchs død på Ekely i januar 1944, gikk man i gang med å registrere all kunsten han hadde etterlatt seg. Mange lerreter var i en så dårlig forfatning at man besluttet å opprette et restaureringsatelier på eiendommen, under ledelse av Nasjonalgalleriets tekniske konservator, Dørje-Haug. Munchs brutale behandling av mange bilder - gjerne omtalt som ”hestekuren” - har gitt store utfordringer, og skapt mye diskusjon og hodepine rundt bevaringen av den store samlingen. Tingenes tilstand blir malende beskrevet i en rapport fra Dørje-Haug til direktør Johan H. Langaard.
Dørje-Haugs rapport, 1949 (PDF 50K)

Med en utstrakt utstillingsvirksomhet går mye av arbeidskapasiteten med til å kontrollere og klargjøre bilder som skal transporteres til nære og fjerne destinasjoner. De bevaringsmessige problemene knyttet til transport og utstilling ble belyst av Trond Aslaksby, atelierleder i 1998.
The Weathered Paintings of Edvard Munch (PDF 33K)

Konserveringsseksjonen, med atelier for henholdsvis papir og maleri, fikk større arealer og noe nytt utstyr ved utvidelsen av Munch-museet i 1992-93. I juli 2002 ble Konservering skilt ut som egen avdeling organisert direkte under Kunstsamlingene med 2 papirkonservatorer og 3 malerikonservatorer med atelierer i Munch-museet og 2 skulpturkonservatorer i Vigelandmuseet. Foruten at det brukes mye tid på tilstandskontroll og konservering av kunstverk for utlån satser avdelingen nå på å utarbeide mindre forskningsprosjekter og foreta grundigere undersøkelser av Munchs verk.
Undersøkelse: Edvard Munch, 'Løsrivelse', 1896